torsdag 24. februar 2011

Dag 18

Onsdag 23.02.2011


Siste skulebesøk i Kenya

Som vanleg tidleg morgen, stod opp halv 6. Var på veien 06.43, nokon i halvsvime, andre kvikke og opplagde etter ein iskald dusj. Turen gjekk til Muranga og Kahita secondary school, og dette var vårt siste skulebesøk her i Kenya. På skuleplassen vart vi møtt av 500 forventningsfulle elevar, rektor, lærarar og sikkerheitssjefen for distriktet. Etter takketalar og bøn fekk vi høyre den kenyanske nasjonalsongen. Deretter var det vår tur, og vi stemte i med "Ja vi elsker" og vår tostemte versjon av "Alle fugler" til stor jubel frå elevane. Etter litt somling og om og men vart vi tildelt kvar våre klasser og kunne gå til dei ulike klasseromma.


Alle dei 500 elevane under morgonbønen.

Frøken Jannike og frøken Anne underviser om Noreg.

Undervisninga gjekk greitt for dei fleste, men mange fekk vanskelege spørsmål å bryne seg på. Etter undervisninga var det vår tur til å observere korleis dei kenyanske lærarane underviste, men slik vart det der i mot ikkje for alle. I ei av klassene vart Silje og Ida Mari plassert blant elevane og måtte løyse matteoppgåver. Dei prøvde å protestere, men det nytta ikkje. Læraren hadde sett seg det at no skulle han verkeleg drille desse jyplingane frå Nord, og var borte å sjekka at dei gjorde sinus- og cosinusoppgåvene sine rett opp til fleire gongar i løpet av skuletimen. Då klokka ringde var det tid for te. Beate har lagt sin elsk på denne tradisjonen og gler seg til kvar tekopp med mjølk i, medan fleire prisar seg lukkleg over at dei også har pulverkaffi i Kenya. Under tepausen var det som vanleg også tid for "interaction with the teachers". Etter kvart som " interactionen " skreid fram kom både fleire frieri, ynskje om å få kome på besøk til Noreg og e- post adresser på banen, og som vanleg fekk vi sveittebyer og måtte ty til kvite løgner for å ro oss ut av uføret. Etter kvart fekk vi kome ut og lufte oss og sjå oss rundt på skuleområdet.


Denne dagen hadde visst alle på internatet bestemt seg for å vaske kle...;) Turleiaren i front.

Alice og Ingrid har funne bananar!

Som fleire av skulane vi har besøkt var det også her ein gard på skuleområdet som forsynte skulen med mat og litt ekstra inntekter. På farmen dyrka dei både mais, kål, bananar, te og for til kyrne. På skulen er det internat for jentene, medan gutane må gå heim etter endt skuledag. Hensikta med denne forskjellsbehandlinga er å prøve å hindre at jentene droppar ut av skulen p.g.a. graviditet, tidleg giftemål o.l. Etter omvisninga var det tid for meir "interacton", og dette vart ei lystig stund med høgt lydnivå og mange rare spørsmål. Ein lurte på om det fanst feite folk i Noreg, og ein annan hadde fått føre seg at snømenn var levande. Deretter var det igjen tid for takketalar og bøn. Beate tok dessutan mot til seg å heldt ein flott takketale tilbake på vegne av studentane.


Etter vel gjennomført skulebesøk, var neste post på programmet ein kaffifabrikk der vi fekk ei grundig innføring i kaffiproduksjon. Vi fekk sjå korleis prosessen går føre seg frå innhausting av kaffibær på treet til ferdig tørka kaffibønner i sekkar. Besøket var både interessant og lærerikt, men Kari Britt var litt snurt fordi besøket ikkje vart avslutta med ein kopp ekte kenyansk kaffi.

Kaffibær.

Sortering av kaffibæra. Sprek stil!

                             Nokon er svært forbløffa over det kaffimannen fortel, andre er ikkje like interesserte... 

Kaffibær til tørk. Spanande saker!


Med eit par kaffibær i lomma sette vi oss i bilane og køyrde til Nyeri, der vi skulle overnatte denne natta. Vi kom fram til Green Hills hotel i 5 tida, og oppdaga fort at dette var ein fin plass å vere med både badebasseng, treningssenter, spa, skjønnheitssalong og barberar. Dagen vart avslutta med nydeleg middag, dessert og oppsummerende prat om dagen.



Klem frå Ingrid og Kari Britt.


Ps. Der gjekk føre seg eit grovt tjuveri av kaffibønnar i dag av studentar (ca ein neve)... :)

Dag 17

Tirsdag 22.02.2011

No skal vi bli bønder, alle i hop!!!!
I dag skal vi møte åtte studentar i får Keniatta Universety for å besøke eit meieri og ein gard. På meieriet fekk vi informasjon om kva dei arbeida med, før vi fekk ei omvising på området. Dette meieriet var eit kooprativ, det fungerte slik at så lenge bonden var medlem fekk den levere mjølka den produserte. Medlemmane kunne produsere alt i frå 1 liter mjølk til 400 liter. Då leverte ein inn mjølka på ein av dei 37 samlestasjonane meieriet hadde. Meieriet kom å henta melka med lastebilar. Inntrykket vi fekk av det kooprative meieriet, var svært bra. Det gjer til at bønder med ulike størrelsar på gardsbruka, kan tjene pengar. Meieriet gav bøndene kunnskap om korleis drive mjølkeproduksjon, gi råd om mjølka er dårleg og veterinærtenester. Spesielt morosamt var det at vi fekk sjå igjen sukkerklumpane som vi såg produksjonen av på sukkerfabrikken. Desse sukkerklumpane blei smelta til melasse og brukt i ei dyreforsblanding. Dette var fòr som bøndene kunne kjøpe frå meieriet. Varer og tenester frå meieriet som bøndene nyttar seg av blei avrekna i slutten av månaden mot levert mjølk.

Vidare frå meieriet reiste vi til ein gard der dei dreiv med fleirbruksdrift. Her møtte vi ei dame med verdas største smil og blidaste ansikt, det lyste av ho at ho trivst med arbeidet. Ho hadde jobba på garden heile livet sitt, og for tre år sidan når mannen pensjonerte seg blei han med på drifta. Vi fekk først eit innblikk i mjølkeproduksjonen som dei dreiv på garden. Dei hadde tre kyr som dei mjølka tre gongar for dagen. Ei kyr mjølka ca 25 liter mjølk per dag. Denne dama var medlem av kooperativet og leverte mjølka der. Vi fekk også høyre at ho hadde fått tatt lån med kooperativet slik at ho kunne sende ungane sine på universitetet. Vidare fekk vi sjå korleis ho brukte kumøkka til å lage biogass. Dette var eit fantastisk system som dei fleste burde misunne oppfinnsomheita til. Den gassen ho fekk samla opp var nok til å kunne koke mat i to timar. Vidare fekk vi sjå åkerane og drivhuset hennar. Der ho hadde ulike grønsaker og frukter som tomat, bønner, pasjonsfrukt, bananar o.l. Vidare viste ho stolt fram komposten sin, som blei til jord på ca 1,5 månad. Vi blei alle sjarmerte av denne fantastiske dama, hennar oppfinnsomheit og sjarm. Etter besøket skulle vi vidare til Keniatta University for å ete lunsj. Sidan norske magar skrik etter mat og trafikken er stor i sentrum skulle vi ta ein snarvei. Noko som viste seg å vere nok ein humpete veg, ein snarvei på 2,5 timar. Når vi endeleg kom fram til det store samfunnet Keniatta University med rundt 25 000 studentar fekk vi ein nydeleg lunsj. Under lunsjen blei vi grilla av nysgjerrige studentar med spørsmål som innehaldt både bokstavar, tal og prosent. Noko norske varme hovud prøvde å snakke seg «rundt grauten».

Sidan vi i løpet av dagen hadde gått i Kenyatid blei undervisninga om jordbruket avlyst og vi hoppa rett på gruppearbeidet der vi snakka om dagens hendingar. Vidare seie vi oss heilt einige med studentane frå KU som var svært imponert over professor Odd Ragnar, undervisninga hans og at han virka så engasjert i faget. Dagens program blei avslutta med oppvisning av tradisjonelle musikkinstrument frå Afrika. Der vi etter kvart fekk hive oss med ut i rytmane og dansen. Denne natta overnatta vi på gjestehuset på universitetområdet.

Av gjengen som var igjen på hotellet

Dag 16

Måndag 21.02

I Kenya startar dagane alltid veldig tidleg, noko også vi har fått erfare. Dagen starta med frukost klokka 06.00 og vidare med buss til FN – bygninga i Nairobi. Då vi ankom bygninga, blei vi møtt av strenge sikkerheitsvakter med både skuddsikre vestar og pistolar. Denne dagen var næmleg opninga av miljøkonferansen, som skulle vare i 4 dagar. Den kenyanske presidenten skulle også vere til stades, noko som gjorde at sikkerheitskrava var strengare enn vanleg. Men så lite farlege som ein flokk med unge jenter og éin gut ser ut, gjekk vi ganske glatt gjennom.






Vel innanfor murane blei vi møtt av ein norsk ansatt i UN HABITAT, ved namn Jon Andreas Solberg, som skulle følgje oss resten av dagen. Programmet hans starta med ein rundtur på området rundt FN – bygninga, der vi blant anna fekk sjå dei nye kontorbygningane til dei ansatte, minnesmerket etter at den amerikanske ambassaden blei bomba i 1998, treningssenteret og kafeteriaen. Etter denne rundturen var det klart for ein liten kaffikopp i restauranten. Mens vi satt der og naut kaffien (og enkelte glana på servitørane), blei det etter kvart ”diskré” diskutert om det var noko kjent med personen som satt nokre bord bortom oss. Etter litt meir glaning kunne vi konkludere med at denne personen var ein særs kjent skodespelar, næmleg Edward Norton. Denne opplevinga blei eit høgdepunkt for mange av jentene og det tok lang tid før Odd Ragnar klarte å roe dei ned (noko han var ganske uforståande til). Dette blei også avslutninga på denne historia, ettersom vi måtte gå knisande forbi han for å fortsette programmet vidare.




Turen gjekk til hovudkonferansesalen der det seinare skulle samlast miljøministarar frå heile verda, også frå Noreg. Mens vi satt på restauranten tidlegare på dagen, fekk vi forresten sett bilen med norske flagg, men Norton forstyrra oss såpass mykje at vi ikkje fekk noko blikk av sjølvaste ministeren. Etter dette forflytta vi oss til dei nye kontorbygningane, der det var klart for forelesingar om UN HABITAT og arbeidet deira. Dette skulle vise seg å vere veldig interessant og vi gleda oss til å sjå dette med eigne auge i slummen Kibera seinare på dagen.



Programmet vidare var lunsj ved bassengkanten i treningssenteret til FN – ansatte, der det frista mest med ”junkfood” etter mange dagar med ris på menyen. Etter å ha svetta litt i sola snudde vi nasen mot slummen. Første besøk var eit søppelprosjekt, styrt av folk buande i slummen. Dette prosjektet gjekk ut på at dei samla inn søppel i området rundt, for så å sortere ut plasten. Plasten blei vaska og kutta opp, slik at dei kunne selje det vidare. Dette utgjorde levebrødet til fleire av dei arbeidande og bidrog også til å halde slummen meir fri for søppel. Dagleg leiar fortalte oss også om vidare planar for utviding og forbetring av prosjektet, noko vi syntes var veldig positivt å høyre. Turen gjekk deretter vidare inn i slummen der vi møtte viktige personar som jobba med å forbetre livet der. Dei viste oss ulike prosjekt som dei hadde jobba hardt for og som var på god vei til å bli oppnådd. Dette var mellom anna ein asfaltert veg gjennom denne delen av slummen, eit helsesenter som skulle gi behandlingstilbod til barn i slummen og eit offentleg sanitæranlegg. Gjennom dette såg vi at det blir gjort arbeid for å forbetre livet i slummen, og at det også gir gode resultat. Grunnen til at vi besøkte desse prosjekta var at UN HABITAT støtta dei med enten midlar eller maskiner. Vi ser her at arbeidet til UN HABITAT er viktig for mange i slummen og at det gir håp og moglegheiter for mange. Vi fekk altså eit godt innblikk i korleis arbeidet deira påverkar livet til dei som bur i slummen.









På veg heim til Kawaal bestemte bussen seg for å halde seg i første gir. Dette gjorde turen ekstra lang og varm, og vi såg fram til ei kald brus, middag og ikkje minst ein dusj. Etter nesten to timar i bussen var vi veldig glade då vi kunne kjøre gjennom porten til Kawaal. Her venta Fanny og Bjørn Gunnar på oss, som hadde vore igjen der denne dagen. Dei skulle ete middag saman med oss før dei måtte reise til flyplassen og vidare heim til Noreg. På grunn av helsemessige årsaker var det best for Fanny å reise heim, og det passa dermed godt at også Bjørn Gunnar skulle reise denne dagen. At Fanny dessverre måtte reise ifrå oss var svært trist og ho kjem til å bli sterkt savna blant gjengen. Vi skulle så gjerne ha hatt deg med resten av turen også! Men vi lover å ta mange bilder til deg, Fanny. God bedring!

Etter ein trist avskjed måtte vi pakke sekkane våre igjen, sidan ei tidleg avreise til Kenyatta University venta oss neste dag.

Helsing Isabell og Jannike.

Dag 15

20.02.2011

Endeleg var dagen komen der vi kunne få disponere dagen sjølv, det vil seie vi sov lenge. Eller.. til kl. 08.30. Noko som har vore uvanleg på denne turen. Vi fekk ein god frukost, og la så detalj planane for dagen. Då bestemte vi oss for først å besøke elefant- og giraffparken i Nairobi, for så å bade og sole oss på vår tidlegare buplass Scripture Mission(med tilgong til internett). Vi plasserte oss i rosa bussen og Cilas(vår faste sjofør) starta med utsagna tut å kjør/twende.
 Først drog vi til elefantparken for foreldrelause elefantungar. Her fekk vi ta del i historiane til dei ulike elefantungane. Nokre hadde blitt etterlatne av flokken sin, og andre hadde våre vitne til at mødrene blei drept av krypskyttarar. Parken gir mat og husly til elefantungane, og ein gong i veka kan nyfikne turistar kome å sjå elefantane bli mata og å klappe dei. Nokre av oss fekk klappe desse sjarmtrolla, og reaksjonen var at det kjendes ut som ein ru alboge med hår.
Etter dette gjekk ferda vidare til Nairobi Giraffpark. Her var det fleire giraffar, men berre to stod ved gjerdet der gjestane mata dei med godsaker og tok bilete. Vi stilte oss opp med mat i hendene og venta spent på at giraffane skulle bøye seg ned å ete av handflatene våra. Nokre fekk seg ei våt tunge i ansiktet eller eit saftig kyss av giraffane. 





 Så susa vi avgårde til Scripture Mission, med Cilas sin buss som var blitt sjuk(klutsjen hengde seg opp). Her steikte vi oss i sola ved bassenget. Nokre var uheldige med å grille seg litt for mykje. Men avkoplinga gjorde godt for alle, og ny energi vart ladda opp.

Seinare reiste vi inn til Nairobi by, der vi skulle ete middag på ein italiensk restaurant. Dei fleste bestilte pizza sidan dette hadde vore samtaletema gjennom heile dagen. Etter å ha granska menyen ei stund, presterte Silje Nesbakk og spørje undrande kva ”pizza pee” var. Det viste seg då at ”pizza pee”, eigentleg var ”pizza pie”. Pizzaane levde opp til forventningane, og vi var godt fornøgde. Vi returnerte til Cawaal Guesthouse trøtte, og klar for ein ny og spennande dag.

Av Silje R og Ida


Dag 14

Safari
Lørdag 19.02.2011

Vi vakna godt utkvilte etter ei hærleg natt i telta våre. Det var magisk å sovne til alle ”jungellydane”, men ikkje fult så hærleg då Lisa, Anita og Alice vakna til krafsing i teltduken klokka 04.30 om natta. Etter litt småhysteriske tendensar og slangeprat, kom vi fram til at det måtte vere den lille kvite musa som hadde overraska Lisa i dusjen før på kvelden, og vi kunne difor sove trygt vidare. Etter ein god hotellfrukost med både sjølvkomponert omelett og dessert til, sat alle i bilane klare for ein ny dag med safari. Med ”fingers crossed” (noko som var svært viktig i følgje sjåføren vår) suste vi utover viddene, og det tok ikkje lang tid før vi traff på ein stor flokk med bøflar som var i full gong med frukosten. Vi havna plutseleg midt i flokken og fekk tatt mange artige bilete av dei morgongretne dyra.


Etter ein del knipsing kjørte vi vidare, og spenninga var stor når vi skimta eit digert dyr i det fjærne. Kunne det vere ein elefant, flodhest eller kanskje ein forvokst bøffel? Til vår store overrasking viste det seg å være eit digert, svart nasehorn!! Dette er visstnok eit svært sjeldan syn i Masai Mara, så vi var visst kjempeheldige som fekk nærkontakt med den.

Vi hadde knapt nok rukke å få pulsen ned att då vi møtte på ein einsleg gepard. Det flotte dyret sette seg ned på ein liten jordhaug, og det verka nesten som at den hadde lyst til å bli fotografert. Vi kjørte bilane svært nærme der den låg og kosa seg, men det verka ikkje som at den brydde seg om dei nærgåande nysgjerrige studentane. Vi var ikkje mange meter unna då geparden bestemte seg for at fotoshooten var over og sprang i veg.

På safari må ein følgje godt med, for før du veit ordet av det sprett det fram eit dyr. Det kom overraskande på oss då det plutseleg stod ei hyene i vegkanten, og deretter ein sjakal. Ein må og sjå opp for små vortesvinungar som ikkje har lært seg trafikkreglane enno. Med vind i håret og sand i auga bar det vidare. Vi sette kursen mot Tanzania, der det vart ein småskummel dopause. Det er ikkje godt å vite kva som luskar i buskene i bushen…!

Somme vart sjokka då dei innsåg at alle måtte gå ut av bilane for å ta ein nærare titt på dyrelivet langs elevbredda. Her levde flodhestane og krokodillene side om side (sjølv om naboforholdet var kjøligare enn temperaturen i vatnet). Vi stod heldigvis på trygg avstand, og kunne derfor ta mange morosame bilete.


Det var ikkje før vi var på veg tilbake til bilane at vi fekk vite at ei løve hadde blitt observert i nærleiken berre nokre minutt tidlegare. Når alle sat trygt i bilane kunne jakta etter løvene ta til for fult. Sjølv om vi dagen før kunne skimte nokre løver i det fjærne, var det no stor spenning i lufta. Alle kryssa fingrane og håpa på eit nærare møte med kongen av slettene. Vi spissa øyrene godt då walkietalkien spraka ut noko som kunne høres ut som ”Zimba! Zimba!”.
Bilane tok ei brå vending og på vegen mot destinasjonen møtte vi både sjiraffar og elefantar


, men safarien var ikkje fullkommen før vi fekk auge på den store oransje manken (som låg halvvegs gøymt i buskene). Til vår store glede bestemte løva seg for å gå ei aldri så lita mannekengoppvisning mellom bilane våre. Ikkje langt unna sat det nokre løvinner og beundra dei flotte, staute karane sine.
Bilete: LØVE

Då memorycarda våre byrja å bli fulle nærma det seg slutten av safarieventyret. Etter ein ”liten og beskjeden” lunsj i den bugnande buffeen, sette vi kursen tilbake til Nairobi. Etter ein lang dag med fantastisk finever vart vi brått overraska av ei voldsam haggelbyge…vi kjende nesten eit snev av heimlengsel. Litt artig å oppleve sånt ver i Afrika også. Då den lange bilturen var over var det deilig å komme fram til Nairobi, der vi fann oss godt til rette i Cawal Guesthouse.

Helsing Alice og Lisa

søndag 20. februar 2011

Dag 13

Fredag 18.2. 2011
Dagen starta tidleg, som vanleg.  07.00 ” on the road again” Vi skulle no til Maasi Mara nasjonal park på safari. Veisystemet i Kenya er ikkje mykje å  skryte av, så meste parten av veien var “free massage”. Vi kom fram til parken kl. 14.00. og mange var spente på kor det skulle bli å ligge i telt ute blandt løver og andre ville rovdyr. Når vi kom fram fekk alle hakeslepp, vi kom til det luksus hotellet, gjett kven som var bra fornøgde med seg sjølv når vi kom fram då? Jau kven andre enn Odd Ragnar som hadde greidd å halde på denne hemmelegheita :D Med vilje hadde Odd Ragnar hold tilbake info buforholda. Alle var kjempe overraska og lykklege over det dei såg. www.sarovahotels.com var ein stor oppleving. Sjølv om det vart både  muse og edderkopp jakt i løpet av natta.
Safari!!!!!!!
Forhåpningane blant oss var store og vi håpte på dei 5 store, elefant, løve, leopard, nasehorn og bøffel. På ettermidagen starta jakta. I storfart hengande ut av taket, speida vi etter dyr. Vi fekk sjå løver, impala, giraff m. baby, sebra, gnu, sekretærfugl, thomson gaselle,  topi, vortesvin, eland, heart beast, gepard, leopard, elefant den første ettermiddag på safarien.

Denne karen blei litt irritert på oss, fordi han hadde litt liten plass då han skulle passere mellom bilane. Det blei ein del hysteriske brøl frå damene og den ein herren i fyljet, då han vende fronten mot eine bilen. Erfarne sjåførar gav plass til elefanten og alle vart svært fornøygde.
J
Ettermiddagen hadde vore fantastisk. Veiane var gløymde, og alle var i ekstase, at vi hadde køyrd i 12 timar denne dagen, vart ikkje nemd med eit ord!! Middagen denne kvelden vart ein kjempe suksess, det vart ein kulinarisk opplevig. Dei hadde til og med eigen pasta kokk, som tilbredde etter ønske, til kvar enkelt.
Fanny og Kari Britt



Dag 12

Torsdag 17.februar 2011

Dagen starta som vanleg tidleg, med frukost klokka seks og avreise mot Kisumu klokka halv sju. Etter førre tur der dekket til ledarbilen punkterte heile to gongar på rad skifta bilen namn frå ”the bush family” til ”flat tyre family”, noko som vi ofte fekk høyre gjennom bilturen. Vi humpa oss av garde mot ein sukkerfabrikk som vi håpa på å få besøke. Vi var ikkje sikre på om vi fekk kome på besøk, i og med at Odd Ragnar ikkje fekk kontakt med sukkerfabrikken på telefon. Vi banka på porten og dei tok velvillig i mot besøk. Til nokre sin store skuffelse var det berre ein sukkerfabrikk og ikkje ein goderifabrikk! Dei viste oss korleis sukkerplantene vart brukt til å framstille sukker. Til vår store lettelse blir ikkje sukkeret på den fabrikken konsumert av menneske, men av dyr.


Ida Mari og Silje N. tygg på sukkerplante.


Etter til saman fire timar med ”free massage-road” var vi framme ved hotellet i Kisumu. Til glede for alle saman var det eit stort luksus hotell vi skulle tilbringe natta på. To og to kunne dele ein dusj. Dusjen hadde masse vatn og ikkje berre fem strålar som ikkje klarte å skylle ut balsamen. Jentene jubla!

Etter innsjekkinga skulle vi eigentleg på ein brødfabrikk og/eller ein fiskefabrikk, men begge to var dessverre ute av drift. Vi tok heller ein kjøretur til fiskemarknaden og Victoriasjøen. På fiskemarknaden var Daniel svært populær blant kvinnene, og dei kenyanske damene la seg etter han. Til deira store skuffelse måtte Daniel avvise alle frieria han fekk, synd for dei at han er oppteken. Eigentleg burde vel vi jentene ha selt han, sidan han selte oss jentene på Gardemoen for kamelar. Tenk kor mange fiskar vi kunne ha fått for han!

Kortspeling er ein mykje brukt aktivitet på kveldane.
Vidare gjekk turen til Victoriasjøen der vi fekk frisk fuktig luft og ein nydeleg utsikt. Fleire hadde lyst å vasse, men til skrekk og åtvaring gjor vi ikkje dette. Vatnet var full av farlege parasittar. Men til vår store glede såg vi flodhestar symje i sjøen.


På kvelden åt vi ein betre middag på hotellet og alle gledde seg til å legge seg i prinsessesengene (prinseseng til Daniel). Men før vi gjekk til sengs dansa vi regndansen i håp om å få oppleve kenyansk regn. Uvêret kom som bestilt, og det var både regn, lyn og torden. I motsetning til norsk regn, vara dette berre i ein time. Vi legg inn bestilling på slikt vêr heime, slik at det ikkje regnar i fleire veker i strekk!

Av Silje N. og Karoline 


onsdag 16. februar 2011

Dag 11

Onsdag var den store undervisningsdagen. Alle var superklare til å undervise på Chewoyit Boys High School. Når vi kom fram venta 900 gutar i alder mellom 15 og 20 år. Dette kom som eit eit lite sjokk for jentene, spesielt vår unge Karoline som berre er 19 år:D Det viste seg imidlertid at dette var ein skule bygd opp med god disiplin. Sa du hopp så hoppa gutane. Sjølv om ei klasse med 50 hormonfulte gutar kan verke skramande ved fyrste augekast var dette ei svært inspirerande oppleving for dei fleste. Som alle andre skulebesøk stemte vi i med ”alle fuglar” og vår kjære nasjonalsang (vel og merke berre det fyrste verset – to gangar). Hunnes imponerte igjen med fantastiske dirigent-skills. Gåver og slikt blei raskt og høgtidleg overrekt til skulen.
Beate og Odd Ragnar demonstrerar frisbee

FOTBALLKAMP!!!
Prøv å spark fotball på 2200 moh. Det e’kke lett. Fingrane hovna opp og ein trakk etter pusten for kvart skritt ein tok. Etter det eminente skulebesøket reiste vi etter lunsj til Kapenguria sentrum og besøkte gatebarna. Eit prosjekt driven av den Lutheranske kyrkje har satt sitt fokus på å gi dei foreldrelause ein sjanse i livet. Det var tøft å kome så nært innpå den harde realiteten, og det var kjekt å sjå gleda i auga til borna når vi spela fotball. Det blei ein kameratsleg fotballkamp. Før kampen var det utdeling av Havlandet t-skjorter gjevne frå Sparebanken Møre. Mangel på nok skjorter fekk lærar Hunnes til å donere si eiga, til stor glede for gatebarna.
16 norske mot 18 gatebarn. Kven kunne vinne?
”Sola står høgt på himmelen, sval bris, 30 grader i skuggen. Stadig fleire tilskodarar kjem inn på tribuna. Bana ser stor ut for dei vanlegvis store og staute nordmennene/kvinnene.”
Kampen starta bra med 1-0 til Noreg. Ja, vi kan vel kalle dette ein landskamp?
Etter kvart tok det seg opp og det vart ein spanande kamp som enda med 3-3. Det var mange helter denne dagen.

Daniel og Astri

DAG 10


Dagen starta med eit HURRA, det var nemleg brødskiver til frukost. Når klokka bikka 09.00 byrja dagens gjeremål. Fyrst var det føredrag om Pokot-kulturen med Kjell Strømme. Tema som kom opp var utdanning, religion og tidssynet til pokot-follket. Her snakkar vi ikkje klokke!! Vi vart veldig fasinert over namntradisjonen, felles for alle kvinner er at namnet byrjar på Che, og blant mennene byrja namnet på P. Og vidare har kor du er født og evt tidspunkt noko å seie fir resteb av namnet ditt. Så dersom du er jente og blei fødd ved døra(!) blei namnet ditt Chepkukat. Elles er det heilt normalt at mora har eit eige kjælenamn på barnet sitt, eit såkalla ”hemmeleg namn”. Men det som er enda meir fascinerande er at kvinnene får ei ekstra staving i namnet sitt når dei får barn og barnebarn. Så det var storstas å ha stavinga KAMA eller KO, då er du signa med både born og borneborn. Sjå for deg alt papirrotet når desse kvinnene skal bytte Id-papirer (hehe).

Debora Katina heldt eit utroleg spanande og skramande føredrag om omskjering av kvinner både på generelt plan og hjå Pokot-folket. Vi fekk lære så mykje av denne sterke kvinna, men vil spare dere for detaljer. Men det var ikkje lett kost, det kan vi love dere. Daniel i løvehula måtte ynke seg nokre gongar, og det var han ikkje åleine om.

CABESI : Camel, Bees and Silk – factory.
Eit prosjekt grunnlagd av ein ambisjonsrik sveitsar med bart og pipe i baklomma. Denne mannen har opplevd mange oppganger og nedganger med fabrikken, men var framleis ved godt mot og hadde neste prosjekt klart. Han innførte nye produkter (silke og kamel) og arbeid som kunne passe i området. Det viste seg å vere noko misslukka då dette var framand for folket og lokalmiljøet høvde seg ikkje i tørketida. Elles vart det shopping av honningprodukter og tørka mango.

The school of ART
Etter eit ”kjapt” besøk på CABESI tok vi turen innom Odd Ragnars gode ven og Kenyas mest ettertrakta kunstnar; Alfred. Dette var ein svært blid businessmann/kunstar som tente godt på fattige studentar frå Noreg. Her fekk vi kike på og kjøpe såkalla typisk ”Alfred-kunst”, med klare fargar og svarte strekmenn. Astri skulle vere smart kunstkjennar og spurte han ut om kvifor menneska var så tynne og ”strekete” og venta seg ei stor utgreiing om temaet. Men svaret ho fekk var ” IT’S FUN!”. Vidare spurte ho om kvifor han berre brukte så klare og reine fargar, og svaret her var ”PEOPLE LIKE THEM!”. Enkelt og greitt.

kunstshopping på gong..
Elles var studentflokken gode og svoltne når dei kom attende til KBC og gledde seg til ein etterlengta god middag. Lunsj klokka 13.00 og middag klokka 20.00 = hungersnaud. And what happends? (as they say here) vi blei kasta ut av matsalen av nokre pensjonerte misjonærar frå Karmøy (ein teori). Vi tok det sjølvsagt med godt mot. Vidare viste det seg at folket i tillegg hadde ete opp nesten all maten. Takk og pris for gratis brus neste dag som plaster på såret.

I tillegg må vi nemne den o’store klesvasken. Det var nemleg ingen suksess. Greitt nok at våre sveitte fjellklede blei vaska for hand, men vaskarane trengte vel ikkje å straffe oss med å blande Fanny sitt nye blåe skjørt inn i all kvitvasken. Dette blei motteke med både latter og tårer, og vi kan vel seie at gatebarna her får mange kvite klede med blå flekker;) HELL I UHELL?

Daniel og Astri

Dag 9

Måndag 14.02.2011

It’s Valentines day……Happy Valentines day……..Men det merka vi ikkje mykje til.

Dagen i dag byrja klokka 7.30 og det var nok ein gong pannekaker til frukost. Betre enn ris, men ikkje godt mottatt av alle. Først på programmet var å besøke Chesta Girl’s Secondary school. I Pokot – kulturen er det vanleg med omskjæring og tvangsekteskap i tidleg alder. Denne skulen prøver å redde jenter som kan bli utsett for dette i heimen. Det som møtte oss var 380 jenter med kort hår, blå skjørt og kvite skjorter med slips. Kyrkja betalte for jentene på skulen, så i motsetning til dei fleste andre skular i Kenya har desse jentene gratis skulegong. Vi vart teke varmt i mot av rektor og lærarar på skulen. Vi fekk ein guida tur rundt om på området, før vi uforberedt blei kasta inn i kvar vår klasse for å fortelje litt om Noreg. Dette var ein svært positiv opplevelse sidan jentene var så humoristiske og interesserte.


Mot slutten av besøket hadde ei gruppe av jentene øvd inn eit show utan like, med dans og song frå Pokot. For ei utruleg stilig og fantastisk oppleving. Dette er noko anna enn ”Alle fugler små de er” som vi tappert stilte opp med. Men vi opplevde suksess når vi fekk med oss heile salen på å synge ”kokko” medan vi sang ” Jeg gikk en tur på stien”. Skulle dette komme som typisk norsk song i Kenyanske songbøker stiller vi oss ikkje ansvarleg.

Etter besøket drog vi tilbake på Chesta guesthouse der vi måtte pakke ferdig til vidare reise mot Kapenguria. Men først skulle vi vere publikum for ei gruppe menn og kvinner frå Pokotstamma. Dei skulle underholde oss med song og dans som synte livsløpet til ein Pokotgut. Dette var ei spesiell oppleving med uvande lydar og hoppande menn. Å forsøke på desse lydane har vi for lengst gitt opp, og bøyer oss i støvet.



Som vanleg hadde dei lokale damene hørt at det var kvite i området, og dei satt klar med salgsteppa sine. Noko vi ikkje takka nei til. Etter dette starta den hompete turen til Kapenguria. Goodbye Chesta og 40 grader i skyggen.


Ikkje nok med at leiarbilen punkterar ein gong, klarar han det to gongar med kort mellomrom. Og dette midt i tjukkaste Afrika. Vi trøstar oss med at vi kunne underhalde lokale ungar med ”Hode, skulder, kne og tå”. Sirkus Volda er på tur, Tjoheii!!!!




Inkludert punkteringar og andre stopp varte turen i ca 4 timar. Vi kom heilskinna fram til Biblecentre i Kapenguria, der vi innlosjerte oss på rom. I løpet av bilturen hadde vi merka ei betrakteleg endring i temperaturen, til det kjøligare, heile 26 grader. Vi oppdaga fort volleyballnettet og dette måtte sjølvsagt testast ut. Som resten av dagen hadde vi her underholdning med stive leggar og lår frå dei tapre fjellgeitene. Ord som ”AU AU AU” var flittig brukt. Til dei fleste si store glede var det pasta som stod på menyen, ikkje ris! Etter ein lang dag med ulike opplevingar merka vi søvnen snike seg på. Men først måtte vi finne ut av dei fantastiske dusjane, som enten leverar isvatn eller kokande varmt vatn. Dette er noko vi framleis forskar på.

                                                         
Av Ida Mari og Anita